Dette innlegget er del 1.
Del 2: Hvordan ME har rammet meg: Skole og utdanning.
Del 3: Hvordan ME har rammet meg: Hestekarrieren og lidenskapen.
Del 4: Hvordan ME har rammet meg: ME i hverdagen

Det er mange måter M.E har rammet meg på, både i skole og jobbliv, hesteliv og det sosiale.

Det er mye å fortelle og mye å oppsummere, så jeg vil etterhvert komme med innlegg som tar for seg hver og en av de forskjellige “epokene”.

Kort oppsummert så fikk jeg kyssesyken i 2005, og gikk da på vidregående skole, hadde jobb etter skolen og to konkurransehester å forsørge. Som alle vet så skal man hvile og ta det med ro under kyssesyken, noe som for meg ble umulig for å kunne finansiere hestene. Hverdagen min bestod av skole-jobb-stallen. Hver dag. Etter en liten stund fikk jeg en skikkelig smell og ble sengeliggende over en lengre periode. Ett år etter kyssesyken fikk jeg diagnosen M.E – Kronisk utmattelsessyndrom. Jeg klarte ikke å fullføre skolen, måtte slutte å jobbe, måtte selge den ene hesten mens jeg tviholdt på den andre. Hest har ikke vært en hobby for meg, heller ikke en sport, det har vært min livsstil og mitt liv. Min glede. Meg.

Etter en lang stabil M.E periode (med sine dårlige M.E perioder såklart, men de fleste ukene på et stabilt nivå) og på positiv framgang på hesteryggen igjen, og tilbake på konkurransebanen, ble jeg kjempe dårlig ut fra det blå. Det var perioder jeg ikke klarte å komme meg til stallen, og jeg valgte da både på grunn av helsa og økonomien å selge den siste hesten, for å ta noen måneders pause, lade opp, bli friskere og kjøpe ny igjen. Sånn gikk det ikke.

Dagene mine består nå av å sove, sitte i sofaen og spise. De gangene jeg orker å gå ut av huset, er jeg som regel ute med venner. Jeg liker ikke lenger å ha besøk hjemme, da dette er mitt hvilested. Det stedet jeg kan slappe av og få den hvilen og roen jeg trenger. Der hvor jeg slipper å fly rundt å smile, le, tulle, tøyse og se bra ut – selvom jeg føler meg dårlig. Det er vel derfor M.E kalles for en usynlig sykdom, fordi ingen kan se hvor sliten du faktisk er når du kommer hjem, hvor mye ork det er å lage seg et ordentlig måltid og hvordan du ligger å vrir deg i smerte i senga på grunn av leddsmertene.

Noe jeg også plages mye av er konsentrasjonen min og evnen til å huske ting. Dagene mine går i surr, og det er ikke alltid jeg klarer å henge med i en samtale, og ofte jeg detter ut av noe jeg skulle forklare. Jeg husker ikke hva jeg har gjort eller ikke gjort. Jeg har vanskeligheter for å løse sudoku eller kryssord (som jeg tidligere var helt rå på), og forstår ofte ikke sammenhengen i filmer osv.

Dagene er kjedelige. Jeg sover for det meste, og sitter på dataen resten av timene. Jeg skulle ønske av hele mitt hjerte og sjel at jeg hadde hest, kunne dra til stallen, ri, henge i stallen i timesvis, konkurrere og kose meg. Jeg skulle ønske jeg hadde en form for utdannelse, eller hvertfall hadde kommet lenger enn det jeg har gjort. Og jeg skulle ønske jeg kunne jobbet, både for å forsørge hesten og for å kunne leve et normalt liv igjen. Jeg skulle ønske jeg hadde klart alt dette, som en normal person, og kunne vært en normal ungdom som holder ut på festivaler, får noe positivt ut av å møte nye mennesker (nå hater jeg å bli kjent med nye, jeg tenker det blir en til byrde, en ting til som tapper meg for energi og som jeg må anstrenge meg for å kunne virke normal rundt).

Mest av alt skulle jeg ønske at jeg aldri hadde fått kyssesyken. Da hadde jeg ikke fått M.E.

Lurer du på hva M.E er? Les mitt tidligere innlegg her!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende