For en stund siden skrev jeg litt om hvordan ME har rammet meg generelt, og lovte å ta for meg det hele i forskjellige epoker/emner.

Jeg fikk altså kyssesyken i slutten av første året på vidregående, og hadde på den tiden en PC-jobb som jeg dro på ca. 4 ganger i uken, og hest som jeg måtte se til, stelle og ri hver dag. Så selvom jeg fikk streng beskjed om å ta det helt med ro – som alle skal under kyssesyken(!!!), måtte jeg fortsette å se til hesten – og også stille opp på jobb for å kunne forsørge hestene. (Eget innlegg om hesteprosessen og hva som skjedde med det vil komme senere).

Til slutt sa kroppen stopp og jeg ble liggende en lengre periode i senga og fikk mye fravær på skolen. Jeg klarte ikke å jobbe noe særlig, og hestene forfalt mer og mer.

Da jeg kom tilbake igjen ble jeg møtt i døra av lærern min som sa “Skal du være her a?”, noe som førte til at jeg ikke følte meg så veldig velkommen. Lærerne trodde jeg skulket, jeg så jo helt frisk ut, og de var ikke interesserte i å hjelpe meg med oppgaver ol.

Nesten hele 2 året på vidregående var et nedtrykkende jag i fra lærerne. Det var vanskelig for dem å forstå at jeg ikke hadde kommet meg etter kyssesyken. Jeg ble ikke forstått, og ble sett på som en skulker som lærerne valgte å gi opp, og da ga jeg mer eller mindre opp selv også.

Men jeg likte å gå på skolen, helt fra barneskolen har jeg vært flittig og flink og jeg hadde aldri skulket en eneste time på ungdomsskolen. Selvom jeg mistet troen på skolesystemet på vidregående ga det meg fortsatt noe å komme på skolen når jeg orket. Ett år etter kyssesyken fikk jeg diagnosen kronisk utmattelsessyndrom. Jeg visste ikke hva det var, og det har tatt meg år å lære denne sykdommen.

Lærerne fikk brosjyrer, og med en rådgiver som hadde vært borte i sykdommen før, ble det plutselig litt lettere å bli forstått. Medelevene fikk ikke vite noe om sykdommen, men lærerne ble mer og mer medgjørlige med å la meg få gjøre oppgaver hjemme og i mitt eget tempo. Jeg fikk gå ut av timen om jeg trengte, og jeg ble ikke tvunget til å ta av meg solbrillene i timen (sterkt lys er nemlig veldig vondt for mange M.E syke).

Det siste året måtte jeg trappe ned til å ha kun 3 fag (40% skole) for å ikke slite meg ut. Jeg klarte ikke å møte opp i alle timene da heller, og jeg besto bare to av fagene.

Jeg klarte ikke lenger å hverken regne, skrive lange stiler, eller konsentrere meg.

Nå sitter jeg fortsatt hjemme uten studiekompetanse, og uten evnen til å kunne gå noe særlig skole.

Jeg ville bli veterinær. Jeg ville gjøre noe fornuftig. Jeg ville hvertfall ikke bli sittende uten å gjøre noenting, og jeg ville kunne snakke med gamle klassevenner uten at jeg følte meg dummere og dårligere enn dem, men syns heller ikke det er noe særlig å fortelle om sykdommen til gud og hvermann heller. Noe av det værste jeg vet er å møte på noen gamle kjente som spør hva jeg driver med for tiden… Det er ikke så stas å si “ikke no”. Da blir det stille og samtalen blir fort over, og de går vekk med en tanke som sikkert ikke er langt unna det lærerne en gang i tiden trodde. At jeg bare var trassig, skolelei og skulka.

Det er rart å ikke ha noe form for utdannelse, og ingen jobb, og ikke engang være på vei til å få meg en utdannelse. Men jeg har lært meg å høre på sykdommen, og ta ting som det kommer. Skole kan jeg ta senere. Akuratt nå er det det siste jeg ville latt ødelagt kroppen min mere.

Jeg har lyst til å studere kriminologi og sosiologi, og kanskje bli forfatter innenfor det temaet – men før jeg hiver meg ut på noe studering skal jeg få klarsignal fra kryssordbøkene som jeg før løste lett – og som jeg nå ikke skjønner noenting av, for Kronisk utmattelsessyndrom dreier seg ikke bare om utmattelse.

Dessuten er det jo hest jeg skal drive med og jeg vet akuratt hvordan jeg skal klare det. Bare helsa blir på team med meg om et par år!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende