Jeg har tatt noen turer til København med noen venninder i løpet av de tre siste åra.

Den ene gangen dro jeg hjem igjen uten de andre etter to dager. Den andre gangen var jeg der i 5 dager og tilbragte to av de inne på hotellet hele døgnet, og de andre dagene lå jeg stort sett i senga utenom akuratt de timene vi var på konsert og i dyreparken.

Noen stusser over at jeg, som syk kan dra på ferie, for en ferie for mange vil si fullt kjør, fest og shopping i timesvis. Når jeg forklarer at jeg hviler like mye på ferie som jeg gjør hjemme, eller i værstefall presser meg litt mer og drar hjem en dag tidligere fordi jeg til og med er for ødelagt til å ligge på et hotellrom (som jeg egentlig er veldig komfortabel med), så er det få som forstår at jeg faktisk gidder å dra på tur.

Men hva skal jeg ellers gjøre? Hadde jeg hatt hest enda, kunne jeg vært der kanskje et par timer i uka. Skole og jobb er foreløpig dødsdømt (Ja, jeg har forsøkt). Så såklart jeg tar meg noen turer i året for å få se LITT annet enn veggene her hjemme.. Selvom jeg blir liggende mye på hotellrommet, og bare det å komme seg til flyplassen er en belastning og det første jeg må gjøre når jeg kommer fram er å sove, LENGE, så syntes jeg at det er verdt det.

Det er min måte å få leve på. Å få gjøre noe.

For et par uker siden dro jeg til Trondheim å besøkte en av mine aller beste venninder. Hun har studert der i to år, og det var virkelig på tide å besøke hun.

Det var månedens høydepunkt for meg, og selvom jeg måtte ligge like mye i senga der – som jeg må her hjemme, så er jeg heldig å ha en venninde som forstår og som også setter pris på de timene jeg er oppe av senga og med henne, og ikke tenker at det er kjedelig og bortkasta å ha meg på besøk. Selvom jeg skal innrømme at jeg ikke alle gangene føler meg komfortabel med å si at jeg må gå å legge meg (jeg er ganske dårlig selskap da, kan man si).

Ordentlige utenlandsferier har jeg ikke vært på på mange mange år, men nå snakker de andre om en treukers tur til Karibien… Åå som jeg har lyst til å være med! Men slike reiser blir for meg mer eller mindre umulig frykter jeg. For det første er det ikke noe særlig å dra til et så flott sted – og bli liggende inne på hotellrommet den meste av tiden. I tillegg er jeg avhengig av å kunne ha kort vei hjem, så jeg kan komme meg hjem til isolasjon og stillhet om jeg skulle bli veldig syk.  Det hadde vært forferdelig å blitt så dårlig så man ikke klarte å sette seg på en lang flytur (og i tillegg måtte bytte osv), at man bare måtte bli liggende på hotellrommet og punge ut for ekstra dager på rommet for å kunne få hvilt seg til nok energi til å kunne pakke tingene å dra hjem.

Er det noen som kan være behjelpelige med å trylle de eksotiske landene opp så de kommer i nærheten av Norge?

Jeg vil tro det er mange som kjenner seg godt igjen i dette scenarioet, uansett hvilken sykdom du skulle ha. Selvom man ikke har godt av å reise og oppleve ting (om det så er to ganger i året, eller to ganger i tiåret) så har man enda mindre godt av å sitte inne å gro - eller visne blir mer riktig i denne forstand.

Jeg får i hvertfall utbytte av det, selvom jeg ikke får en ferieopplevelse som friske som kan farte rundt på attraksjoner hele tiden, og selvom jeg må bøte for det og ligge mye i senga både på ferien, og særlig når jeg kommer hjem.. Men skal vi ikke ha lov til å få prøve fordet? Leste om en mann som hadde vært inne i årevis og reist på ferie og dykket i korallrevet, da bestemte NAV at han ikke lenger var syk….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende