Hei dere.

Lite aktiv på denne bloggen. Hver gang jeg tenker at jeg skal blogge, så kommer jeg aldri så langt.

Jeg tror vel kanskje det er fordi når jeg sitter å skriver gjør jeg meg selv mer bevisst på situasjonen min og får på en måte tid til å faktisk reflektere og tenke over den – noe som jeg aller helst unngår… For det er ikke særlig gøy.

Vil først og fremst bare si tusen takk til dere som fortsatt har kikka innom, og tusen takk til dere som har lagt igjen kommentarer. Både oppmuntringer, egne erfaringer og råd! Det setter jeg kjempe stor pris på :)

 Akuratt nå sitter jeg på toget (og føler meg som en av de fancy bloggerne, som sitter å blogger på toget) på vei til Toten en tur. Når jeg sitter her å glaner ut av vinduet, i en ganske deprimert tilstand slo det meg at livet mitt de siste åra har vært litt som å sitte på et tog. Tom i øynene, sitter jeg på en kjedelig reise. Jeg kjører forbi noe fint av og til, men blir fort dytta tilbake til virkeligheten om at jeg ikke kan ta så mye del i det som jeg skulle ønske.

Livet er fullstendig i stå. Jeg er ikke inne i en depresjon (som jeg har vært til de grader før i tiden), men kanskje en slik tilstand vanlige mennesker kaller deprimert. Men mest av alt er jeg bekymra. Bekymra for livet mitt og framtiden. Bekymra for om sykdommen blir borte, bekymra for det økonomiske og ikke minst bekymra for mitt LIV.

For meg er det ikke særlig til liv å ikke kunne drive med hest. Hest er både ekstremt dyrt og ekstremt fysisk krevende for kroppen, ergo noe som er umulig for en på minste-sats fra NAV og har en sykdom hvor du ikke kan gjøre mye fysisk arbeid og har null energi.

Nå nærmer det seg to år siden jeg måtte selge den siste hesten min, og siden da har jeg bare lengtet og lengtet… Tatt tiden til hjelp. Men det hjelper ikke.

Kommer til å være mer aktiv her nå, og poste innlegg om hva som har skjedd siden sist med NAV, leger, behandling osv også.

Bekymra og oppgitt. Lei.

Møkk lei av denne sykdommen og tilstanden.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende