De siste 3 åra har jeg hatt en forferdelig lege.

Min fastlege før det fikk en annen stilling og sluttet derfor å praktisere som pasientmottager – veldig synd!
Ingunn var alltid hyggelig og veldig interessert. Hun skulle finne ut av hva som var galt med meg, og hun skulle hjelpe meg og fikk meg inn til spesialist! Hun hadde såvidt hørt om ME, men da det viste seg at det var det jeg hadde tok hun like gjerne med seg hele legeavdelingen på ME-kurs!
Vi kunne snakke om alt og hun reddet meg ut i fra en depresjon dypere enn jeg noen gang har hatt, og fikk meg også fort inn på rehabiliteringssenter. Vi lo både lo og gråt ilag. Hun var et godt menneske.

Etter hun sluttet, fikk jeg en ny fastlege automatisk (?) på et helt annet legesenter som ligger på Majorstua.
Veldig upraktisk og leit for meg å måtte dra igjennom hele sentrum for å komme meg til legen.
Ikke bare det at det er langt, men både det med så mye folk er et ork, og det å måtte stelle seg og se frisk og presentabel ut (for å gå gjennom sentrum) er det største orket – og i hvertfall på de dagene man føler seg helt motsatt!
Denne nye legen gjorde ikke annet enn å ta jevnlige blodprøver av meg og skrive på arket “Situasjonen er uforandret”.
Hun ba meg også om å komme meg til psykolog slik at jeg kunne komme meg ut i arbeid.(Forstår hun ikke at ME er en fysisk lidelse?!) Det var ingen interesse om hvordan jeg hadde det, og ingen forståelse for sykdommen. Når jeg prøvde å prate eller spørre om hjelp, ble jeg avbrutt og rusha ut av kontoret.

Jeg grua meg hver gang jeg skulle til legen.

Da jeg nærmet meg legekontoret gikk jeg inn i en slags transe. Jeg ble tom i øynene og sjela, følte meg liten og uønsket.
Jeg kom krombøyd inn til henne hver gang. Hvis jeg snakket, brast stemmen, så jeg satt for det meste å så ned i gulvet mens hun raskt og krasst avfeide meg.

Den aller siste gangen jeg var der, tok jeg med meg mora mi for at hun skulle forstå hva jeg mente.
Da hadde jeg spist svært lite på en lang periode og begynte å gå inn i en depresjon igjen og vi kom for
å be om alvorlig hjelp. Legen oppførte seg likenes og omtrent skøyv oss begge ut i fra kontoret før man rekker å reagere på det.

Da hun lukka døra knakk jeg sammen i full gråt på gulvet. Midt på venterommet. Full av fortvilelse, og mamma var i sjokk.
Hun lukka opp døra til legen igjen og sa noe som “Se her, hvordan du behandler pasientene dine!” og svaret fra legen var noe som at jeg ikke hadde kommet til forrige legetime så da kunne jeg takke meg selv.

HALLO?! Jeg har en sykdom som gjør at jeg sjeldent kommer meg ut av huset. Jeg kjemper meg gjennom hele byen for å komme meg til legen, men én gang klarte jeg ikke – så blir jeg klandra for det?!…

Fra den dagen sa jeg at jeg aldri skulle sette min fot der inne noensinne igjen, og det har jeg heller ikke gjort.

Nå har jeg fått ny fastlege som jeg er kjempe fornøyd med, som jeg skal skrive om snart!

Jeg lurer på om noen andre har lignende erfaring, enten andre steder eller på Majorstua – og hvordan man kan forholde seg til dette i ettertid med tanke på å legge inn klage osv? Syntes det er forkastelig at det skal finnes leger som hverken bryr seg eller er interessert i pasientene sine, det er jobben dems og ved å ikke gjøre det så gjør de i hvertfall det stikk motsatte av å hjelpe! Vi må få sorta dem ut og vekk!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende