Les del 1 Hvordan M.E har rammet meg, her.
Les del 2 Hvordan M.E har rammet meg: Skole og utdannelse, her.
Dette innlegget er del 3.
Del 4: Hvordan ME har rammet meg: ME i hverdagen

 Helt fra jeg var liten har jeg drevet aktivt med hest. Jeg tror jeg var 6 år da pappa satt meg på ponniryggen for 20 kroner for en runde i runderidingen på ridesenteret, og jeg ble bitt av hestebasillen.

Få år senere hang jeg daglig i stallen, stelte hester, og jobbet i stallen for å få ri. I tillegg til ridekurset såklart. Én gang i uka var nemlig ikke nok. Her skulle det være hest hele dagen, hver dag!

Jeg var en av de tøffe, som ikke var redd for å ri på de hestene som var litt vanskelige, og de voksne ble overrasket over hvordan jeg knyttet meg til dyra, og ikke minst dyra til meg. Det var en som sa “Hun får overtalt hestene, hun” hvor en annen svarte noe som ”Nei, jeg tror de gjør akuratt som hun vil uten å nøle jeg. Det er rart, ingen har fått til det med den hesten før”. Uten å gå så veldig mye inn på akuratt det, så tror jeg faktisk at jeg har en spesiell ting med dyr. Og at dyr har en spesiell ting med meg. Eller det er noe jeg vet og alle som har sett meg med dyra også, så jeg burde egentlig ikke være underlegen på det punktet.

Jeg var vel rundt 11-12 år da jeg rei min første sprangkonkurranse. En liten en dog, men det utviklet seg fort. Jeg fikk hest på fõr (ansvar for en hest, som ikke er sin i eie), og farta rundt på litt større stevner.  Fra jeg var 14, og hadde min andre egne ponni (som jeg forsåvidt kjøpte for mine egne penger, og gikk med avisa hver ettermiddag etter skolen for å kunne forsørge) reiste vi “Norge rundt” på konkurranser. Landsstevner, og elitestevner. I årevis. Det var de årene jeg virkelig levde. Jeg konkurrerte mine egne hester, og andres hester. Jeg hang i stallen, fulgte alltid nøye med når veterinæren var der for å lære, sov i hesteboksen, og lærte så mye av disse dyra. Jeg elsket det!

Da jeg fikk M.E stoppet alt opp.
Det første halvåret var ganske jævlig, men det ble ganske stabilt en periode og jeg klarte å opprettholde å både dra i stallen og å konkurrere av og til.

Når jeg kom tilbake fra et opphold på rehabiliteringssenter, tok jeg med meg hestene på treninglseir og jobbet som instruktør på sommerleir. Der fikk jeg tilbud om å bli hovedrytterens (internasjonal kjent rytter) høyrehånd, en kjempe mulighet for meg som ville opp og fram – og som hadde talentet til det! Da fikk jeg trene topphester og konkurrere de for å vise de fram og klargjøre de for salg. Da fikk jeg bli med på konkurranser i inn og utland, og få masse kontakter, og ikke minst få holde på med akuratt det jeg elsket! Jeg måtte takke nei. Jeg ble ødelagt etter bare noen dager i sommerjobben, og etter halvannen uke måtte jeg reise hjem.

Jeg klarte ikke jobbe og forsørge hestene, og måtte flytte de til en billigere stall langt utenfor Oslo. Der ble de stående å forfalle. Jeg var syk og klarte ikke å ri, og heller ikke ta toget ut i perioder. Topp konkurransehester. Dyre også. Ingen hester skal bli stående sånn å forfalle.. Det stikker forferdelig inni meg. Det var jo ikke med meningen, akuratt da så skulle jeg ikke hatt ansvaret for de. Jeg var utrolig deprimert i tillegg til ME’en, og situasjonen med at mine egne hester ikke hadde det noe godt på grunn av sykdommen min, ble til at jeg bebreida meg selv mye og det gjorde meg enda værre.

Jeg innså at jeg ikke klarte å ta vare på to hester, og kom fram til at jeg måtte selge den ene.
Da gikk det litt bedre med ME’n, og jeg fikk stallplass nærme hjemmet mitt som jeg hadde stått på venteliste i 5 år for å få – noe som var et stort lyspunkt for meg! En enorm lettelse! (Tusen takk SNORD) Vi kom igang igjen med trening, og ut på konkurransebanen igjen – der jeg hører hjemme. Jeg kom meg over depresjonen og var overlykkelig for å få livet og lykken tilbake, selvom det nå bare var med en hest.

Etter et års tid igjen, klarte jeg ikke lenger å fullføre hele ridetimen.  Jeg klarte ikke tømme trillebåra uten at det svartnet i hodet, og jeg klarte ikke å være i stallen hver dag. Selvom jeg ikke gjorde noe annet. Jeg gikk på rehabiliteringspenger, gikk ikke på skole og jobbet ikke. Hvorfor skulle jeg ikke klare én ting om dagen? Hvorfor skulle jeg ikke klare å være i stallen, der hvor jeg elsket å være?! Jeg trodde jeg hadde funnet en flott balanse med å være i stallen de timene det trengtes – for så å ligge å hvile/sove til neste dag og neste stalltur (1-4 timer i stallen, og deretter rett hjem i seng for å sove 16-18 timer for å klare 1-4 timer i stallen neste dag) Det var noen perioder hvor jeg ikke hadde vært i stallen på mange dager, opp til en uke, og skammet meg så mye så jeg hadde vanskeligheter med å dra til stallen igjen å se de andre jentene i øynene. Med en sykdom som ME, så er det ingen som kan se at du er syk og som heller ikke forstår hvor ødelagt man er når man er “sliten”. Ordet sliten høres ut som noe alle blir, og klarer seg fint igjennom, så det er utrolig vanskelig for andre å både tro deg og forstå deg. Å sende melding samme morgning for å høre om noen kan stelle hesten din, høres jo mer ut som at man ikke gidder å komme – enn at man ikke klarer å komme. Med ME vet man ikke en uke i forveien at man må holde huset “den og den” dagen.. Jeg skamma meg så mye. Så blid som jeg var i stallen, så kunne jeg jo umulig være syk i andres øyne. Ingen så meg bak husets fire vegger..

I dag er det to år siden jeg måtte selge den siste gjenværende hesten min.
Livet mitt.

Jeg lå så godt an, og dette var lidenskapen min. Det jeg har holdt på med i alle år, og det som er livet mitt. Meg.

Det er ikke mange som finner den virkelige meningen med livet. Jeg var heldig å fant den. Fant grunnen til å leve, grunnen til at jeg var født. Så blir man rivd vekk i fra livet sitt. Hindret i å gjøre det man elsker, lidenskapen sin, flammen i livet, på grunn av en sykdom. En sykdom uten kur.

null

Til de få av dere som leste igjennom alt; Tusen takk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende